Det jeg liker aller aller best med hybelen min, er at den er min. Bare min. At den har en stor, fin, grå betongvegg, og at vinduet kan åpnes på to forskjellige måter. En liten glippe bare helt oppe på toppen, når jeg sover, og når det er akkurat litt for varmt. Og jeg kan åpne den som en dør, hvor plutselig hele verden strømmer inn i mitt bitte lille hus. Jeg satt syv minutter i vinduskarmen i dag, med vinduet helt åpent, og sola strålte, og skinte ned på meg og jeg fikk en god følelse i magen. Sommeren er snart over, og jeg tenkte at når våren kommer, så vil jeg plante en solsikke forran vinduet mitt, en sånn som blir veldig høy, kanskje to meter. Så kan jeg se på den hver dag før jeg går på skolen, og når jeg kommer hjem. Skyene kom fort forran sola, og da kjente jeg lukten av kjøttdeig og spagetti. En av kjøtteterne i blokka lager mat, og jeg har ikke lyst på kjøttdeig, så jeg lokka igjen vinduet, og satt meg med den grønne globalhistorie boka, musikk, og to stearinlys istedet. Og appelsinjuice. God søndag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar