På kanten av et stup

Har du noen gang stått på kanten av et stupt og bare, oi! Tenk om jeg bare plutselig hopper. Tenk om jeg lukker øynene og det kommer en sterk vind og jeg ikke klarer å våkne opp i tide, så føttene mine blir uten noe fast å stå på. Eller kanskje stått på en høy, fin bru, en rød en kanskje, og ville klatre opp på rekkverket, og stupe ned i det blå,blå vannet. Og aldri komme opp igjen, men svømme lenger og lenger ned, og sola som er over vann lyser opp vannet nede i sjøen. Så ser du en havfrue eller kanskje enn havkonge og følger etter. Du trenger ikke luft, for vannet er magisk, og plutselig har du svømt gjennom en tunnel dekket av lilla sjøstjerner, glitter og korall i de fineste farger. Du svømmer opp mot overflaten og havkongen eller havfruen er der ikke lenger. Vannet er turkist, og det er først nå du merker du må opp etter luft. Da du kjenner sand under føttene dine, og da du ser opp mot land er du hjemme igjen. Ikke hjemme, men det føles som hjemme. Mamma og pappa er der, søstrene, og til og med mormor og morfar.  Det står hjemmelaget tapas, og kanelsnurr på piknik-teppet, jordbær, hvitvin, honningmelon, og en ukulele. Så til slutt, etter at de gode samtalene er snakket, og både mat og drikke er borte, så lukker du øynene og det har vært en fin dag, kanskje en av de fineste.